Her i MiFA promoterer vi ikke en politisk ideologi eller et politisk system, men vi ønsker å øke engasjementet og samfunnsdeltagelsen både blant minoriteter i Norge, men også ellers. Hos majoritetsbefolkningen er jo også et mål å spre kunnskap og gode holdninger til integrering og minoriteter.

Aftenposten har nylig gått med for å promotere det positive tiltaket valgprat.no. Her kan man få oversikt over veldig mange av Norges politiske bloggere. Dette er en ypperlig måte å gjøre seg kjent i det politiske meningsmangfoldet på. Etter sommeren starter valgkampen for fullt og i september er det stortingsvalg. Hver stemme teller.

Men husk å vær kritisk før du sluker alt som står i en blogg. En blogg er i utgangspunktet subjektiv, bestående av personlige meninger. Det er ikke annerledes med en politisk blogg. Dette er personlige meninger om politikk. Bruk de som en oversikt over meningene som finnes der ute. Eller et utgangspunkt for eget politisk engasjement. Se hvilke saker som rører seg der ute i bloggverdenen. Kanskje det er noen saker som engasjerer deg?

Men gå alltid tilbake til den viktigste kilden. Partiene som stiller til valg, det er disse partiene og personene du skal stemme på. Finn de partiene som ligger deg nærmest.

Her har du lenker til partiene som sitter på Stortinget i dag og deres ungdomspartier, for å ikke legge noen føringer tar jeg dem i alfabetisk rekkefølge:

Arbeiderpartiet – AUF.
Fremskrittspartiet – FpU.
Høyre – Unge Høyre.
Kristelig Folkeparti – KrFU.
Senterpartiet – Senterungdommen.
Sosialistisk Venstreparti – Sosialistisk Ungdom.
Venstre – Unge Venstre.

Gå inn og titt på partiene. Orienter deg i det politiske landskapet og godt valg til høsten!

Jeg vil tro at den jobben du ønsker deg, gjenspeiler hvilken person du er. Akkurat nå jobber jeg deltid i MiFA ved siden av studiene. Det er en jobb jeg trives godt i. Nå kan jeg selvsagt ikke si noe annet, siden denne bloggen er MiFA sin, men jeg mener det faktisk. Jeg trives godt og legger merke til at jeg engasjerer meg i nyhetssaker som omhandler innvandring og integrering.Et raskt overblikk over nyhetssaker den senere tiden som omhandler innvandring og integrering viser at arbeid og integrering går hånd i hånd.

Fredag 22. mai kunne Aftenposten melde at innvandrere er Norges nye fattige. Andelen fattige i Norge er den samme, men sammensetningen er endret. Grupper som tidligere var definert som fattige har opplevd et økonomisk løft, mens nye grupper fattige har kommet til. De som har bidratt til å holde andelen fattige i Norge konstant etter hvert som flere av de som tidligere var fattige har opplevd et velstandsløft, er nettopp innvandrere. Aftenposten bruker NOU:10 (2009) fra Fordelingsutvalget som kilde, utvalget fikk i oppdrag å utføre en bred analyse av økonomiske forskjeller i Norge og leverte sin rapport 6. mai i år.

Innvandrere er den nye gruppen nederst på stigen, viser utvalgets rapport. De har problemer på arbeidsmarkedet på grunn av manglende utdannelse og språkkunnskaper. Det gir lav inntekt, skriver Aftenposten.

For en tid siden kunne vi i samme avis lese at: “norske ledere og utenlandske jobbsøkere på flere områder har ulike, til dels sterkt motstridende oppfatninger om hva som skal til for å skape et godt inntrykk”. Rapporten fra Fordelingsutvalget skriver også at innvandrere fra land i Asia (56,3%) og Afrika (49,0%)  ligger under gjennomsnittet for sysselsetting for innvandrere generelt. Samtidig som innvandrere generelt har 8,3 prosentpoeng lavere sysselsetting (63,3%) enn nordmenn generelt. I enkelte av de etablerte innvandringsgruppene (de fra Pakistan, Tyrkia og Marokko) ser en i tillegg at kvinnene har langt lavere sysselsetting enn mennene (på side 228 i NOU:10 (2009)).

Samtidig finnes det flere lyspunkter. Flyktning fikk drømmejobb i Norge, kan vi lese i Aftenposten. Og NRK kunne på Dagsrevyen 21, 26. mai, melde at ni av ti innvandrere i Verdal er i jobb etter det såkalte Verdalsprosjektet. Felles for disse sakene er at målrettede tiltak med språkopplæring og arbeidsformidling ligger bak. En forståelse av at integrering, språk og arbeid henger tett sammen. Det skal ikke mer til enn at man samtidig med språkopplæring også har et fokus på å hjelpe folk inn i arbeidslivet.

Og arbeidsmarkedet? Vel, skal en tro Nettavisen så planlegger fortsatt flertallet av norske bedrifter en oppbemanning. Hele 1 av 10 bedrifter melder at de mangler arbeidskraft.

Hva koster egentlig ting i Kina? Det er selvfølgelig avhengig av hvilken livsstil du ønsker å føre. Vi på samfunnsøkonomiprogrammet leier en leilighet med fire soverom, to bad, kjøkken og stue til 6800 kroner. Strøm, gass og vann kommer i tillegg. Strøm regninga kom på 750 kroner den første mnd. Vann og gass kom på under 100 kroner til sammen. En vanlig kinesisk student ville ikke ha valgt å bo slik vi gjør. Den ene kinesiske kameraten vår leier en leilighet sammen med to andre for 1600 kroner i mnd. Så man kan bo ganske mye billigere enn det vi gjør. Men da må man lengre vekk fra universitetet og samtidig gå ned i standard.  Noe av grunnen til at de fikk leid så billig er at da de flyttet inn for fire år siden så var det ingenting der. Ingen vegger, ikke gulv, det eneste som stod var en WC. De måtte med andre ord handle inn og bygge det meste selv. Mye står fortsatt halv ferdig den dag i dag.

Vi velger stort sett å spise ute. Vi har egentlig ikke handlet inn verken gryter eller kjøkkenutstyr til å lage noe særlig med mat hjemme. De billigste stedene serverer retter til under 10 kroner. Så har man gatemat som grillspyd, stekt ris, stekt nudler og mye annet morsomt for rundt 5 kroner. De dyrere stedene vi har vært på serverer retter til rundt 100 kroner. På toppen av Jin Mao Tower får man en buffet og utsikt over hele byen for 280 kroner. Da Jinmao var den høyeste bygningen i byen måtte man betale 100 kroner bare for å ta heisen opp til 75. etasje. Nå koster det 150 kroner for å ta heisen til Financial Center 100 etasjer over bakken. Denne bygningen er regnet som verdens høyeste bygning (hvis man ser bort ifra antenner og slike ting på toppen).

Frukt koster merkelig nok cirka det samme som i Norge. Grønnsaker er veldig billig derimot. Kaffe er dyrere i Kina enn i Norge. Te derimot kan være ganske billig hvis man ikke helt skjønner seg på kvalitet på teen. Man kan faktisk få tak i te opp mot 1000 dollar kiloen, men de aller fleste klarer seg med te man får kjøpt for på et kjøpesenter eller i kiosken på gata. Pasta og sånne ting er dyrt mens nudler er billig. Grovt brød, pålegg og melk er dyrt og ikke alltid like lett å få tak i alltid. Tanntråd og deodorant bør man ha med deg fra Norge fordi det er noe som er skikkelig vanskelig å få tak i.

Utelivet her i byen er ganske enormt i forhold til Norge og Oslo. Vil man vite mer om utelivet kan man gå på www.cityweekend.com.cn eller www.smartshanghai.com. Det er så mye forskjellig som skjer at nesten uansett hva du foretrekker så finner du alltid et eller annet å finne på. Prisene på utestedene varierer mye. Alt fra 10 kroner for drinkene til 100 kroner for drinkene. Det er oftere og oftere at utesteder deler ut gratis drikke deler av kvelden, noen ganger nesten hele kvelden. Folk er ute nesten alle dagene i uken. Mange legger inn ganske stor innsats for å trekke til seg folk på utestedene kan man godt si. Det betyr veldig mye å få stempelet som byens hippeste. Får man det så kan man regne med å trekke til seg klientell med Porsche, Ferrari, Lamborgini og andre dyre sportsbiler som liker å parkere bilene sine rett utenfor utestedet for å vise seg frem. Det er morsomt å se på, men stemningen innenfor blir ganske amper når gutta skal ha bord midt på dansegulvet med sine eksklusive gjester. Det er morsomt å gå på slike steder sånn i begynnelsen, men er man litt lei stive priser og det å føle seg som i en sardinboks sammen med alle andre som ikke har et bord å sitte ved velger man etter hvert å gå andre steder.

Ellers så koster det cirka 60 kroner å komme seg hjem i taxi på kvelden.  Bussen koster alt fra 1 kroner og oppover og kan være veldig tettpakket. T-banen koster 2-5 kroner og kan være veldig ok å ta til de aller fleste destinasjonene på dagtid, banen slutter å gå cirka 22 da det kan være en liten ulempe av og til. Så har man trehjulssyklene med plass til to bak på som koster 5 kroner hvis man ikke skal så kjempe langt. De som kjører slike gjør det egentlig uten løyve og betaler ikke skatt. Så har man gutta på motorsykkel som kjører deg for ca like mye og kan gjerne ta deg litt lenger enn trehjulssykkelen, som ofte går på strøm. Det er mange måter å komme seg rundt på, men av og til er det bare like greit å gå eller sykle.

Man kommer seg til forskjellige byer og steder på en liten dagstur eller lignende for rund 100 kroner. Overnatting på hostel trenger ikke koste mer enn 50-100 kroner i de aller fleste byer. Til Hongkong kan man ta fly til Shenzhen for under 3-400 kroner og ta båten over. Beijing koster ca 5-600 kroner, Sichuan i indre Kina for 6-700 kroner, Kunming i sørvest for ca 1000 kroner. Liker man ikke å fly har det å reise med tog også blitt ganske ok i Kina. Høyhastighetstog tar deg til Beijing på ca 11 timer for rundt 3-400 kroner for å gi ett eksempel. Motorveiene har også blitt ekstremt forbedret så langdistanse busser i Kina kan også ta deg til de fleste steder det ikke går tog eller fly. Reise i Kina trenger ikke være noe styr, selv for utlendinger uten kinesisk kunnskap.

Vel klarer man å legge av seg vestlige vanene og ha et mer kinesisk forbruksmønster så kan det være ganske billig å bo i Kina også i Shanghai. Man må tåle en del forurensning og det er ikke alltid like lett å komme seg på alle nettsidene fra Kina. Kvaliteten på ting man får kjøpt i Kina er ikke alltid garantert og man må bruke litt tid på å lære seg pruteteknikker for å få riktig pris på ting. Kunne fint ha tenkt meg å bo for alltid i Kina, men da vil jeg gjerne ha en inntekt som garanterer en livsstil og en levestandard litt over den jeg opplever som student i Kina. Shanghai er en morsom by å være i hvis man er villig til å bruke litt penger.

Skriver mer igjen snart. Cuong:-)

For å ta opp traden fra forrige gang kan jeg kanskje fortsette med å fortelle litt om hva jeg studerer her. Programmet heter ”Chinese Economy ”og tilbyr for det meste emner om kinesisk økonomi. Men man kan også ta emner fra andre programmer og fakulteter. Siden det er et masterprogram i økonomi har det emner som makro, mikro og økonometri. For å gi et bedre inntrykk kan jeg vise dere lista av emner som går for øyeblikket.

Chinese Economy English Taught Master Degree Program Course List (jeg har market de emnene jeg har valgt å ta dette semesteret med **):

• **Chinese Economy
• Microeconomics
• Basic Chinese (Chinese Language and Culture)
• Advanced Chinese
• Taxation System in China
• Chinese Foreign Trade
• Industrial Policy of China
• Political Economy in East Asia
• Econometrics
• Chinese Macro-economy
• **Doing Business in China
• **Seminar Series on Chinese Finance
• Chinese Public Management
• **Seminar Series on Chinese and International Economy (HSBC Lectures)

Måten undervisningen foregår på her på Fudan er veldig ulikt den man er vant til på UiO. Du har ikke alltid en foreleser som snakker og det er ikke alltid en bok man skal lese til eksamen. Her er det ofte slik at det er to-tre artikler man leser til hver forelesning. Klassen deles inn i grupper på to-tre studenter og til hver uke skal to grupper presentere de utvalgte artiklene for resten av klassen. Alle skal selvfølgelig ha lest de utvalgte tekstene til hver forelesning, men det er bare de to gruppene som skal presentere. Den ene presenterer og den andre skal kommentere og lede diskusjonen om artiklene etter presentasjonen. Det er heller ikke vanlig med skole eksamen. Presentasjoner teller 40%, deltagelse i klassen 20% og essayene teller 40%. Nå lurer du kanskje på hva foreleserens oppgave er? Jo. Han skal guide diskusjonen på rett spor når den avsporer og oppklare når gruppen som presenterer ikke klarer å svare for seg. Ganske krevende setting og det jeg har en noe vekslende erfaring med hvor bra dette egentlig fungerer, men man blir tvunget til å sette seg inn i stoffet på en helt annen måte enn hjemme i norge. Det er heller ingen pedagogisk struktur på pensum. Ansvar for egen læring får plutselig en helt annen dimensjon.

Temaene som ofte går igjen i forelesningene her er Kinas økonomiske reform, helse, utdanning og pensjonssystemet, finans og banksystemet, Kinas utenlandshandel og Kinas rolle i verdensøkonomien. I år har også finanskrisen vært et hett tema. Det man lærer her i Kina er ikke lenger økonomisk teori og modeller. Det man lærer er Kinas eksperimenter med sitt økonomiske system. Kina er i en fase hvor det er meget villig til å prøve og feile og lære av sine feil og lære av andre. Det man lærer her er at Kina står midt i sine reformer. Selv om man hører at Kina reformerte sitt økonomiske system i 1978 så har det vært en gradvis prosess som har vart til i dag. Og som meget sannsynlig vil fortsette i god tid fremover. Det ironiske og litt paradoksale er at akkurat når Kina endelig var villig til å deregulere og liberalisere finanssystemet sitt så braket finanskrisen dundrende innover oss og overrasket alle sammen. Kanskje kineserne mer enn noen andre? De var villig til å lære fra vesten og USA, men så viste det seg at læremestrene også har sine egne problemer. Hvor skal Kina søke veiledning nå?

En av professorene mine påstår at finanssystemet i Kina ikke er effektivt. Det er ganske befriende å høre en professor på et av de fremste universitetene i Kina så frittalende innrømme at systemet deres ikke fungerer godt nok. Det som overrasket meg mest da jeg kom var at foreleserne var så åpne og ærlige med det som foregår i Kina. De anerkjenner de problemene og utfordringene de fortsatt har å jobbe med. Man tror ofte at kineserne lager slike program på engelsk for å invitere utlendinger til å høre på skryt om hvor bra alt er i Kina. Det er forfriskende å se hvor kritiske det akademiske miljøet er og hvor avslappet det er til det å være kritisk ovenfor myndighetene. For meg er det et sunt tegn på at noe positivt skjer i Kina for tiden.

En liten kommentar til Avin sånn til slutt. Jeg har opplevd noe av det samme som du når jeg møter folk her i Kina. Når spørsmålet: ” Where are you from?” dukker opp så har jeg lært meg til å si: “I’m vietnamese but I grew up in Norway”. Eller ”Wo shi yuenanren.. keshi wo zai nuowei zhang da” på kinesisk.  Hehe. Og til Ali.. Rundt eksamenstider stiller jeg oftere folk spørsmålet: ”Har du roen?” Kanskje det er slik vi fra Sandnes liker å snakke. Et annen måte å stille samme spørsmål på er: ”Har du oversikten?” Men det er sant som du sier. Å spørre om folk har kontrollen er kanskje litt vel sterkt. Når du ser at en fyr sliter voldsomt så er det kanskje best å bare spørre: ”Har du nervene med deg?”. Eller kanskje det bare fungerer på Sandnes dialekten. Ikke vet jeg.  Anyway. Det får være nok for denne gang.

Hilsen Cuong.

Jeg har tenkt mye på min egen identitet mens jeg har studert i utlandet. Jeg må være ærlig å innrømme at det er mye jeg ikke kan om Norge. Når venner hjemme i Norge, på fest eller ved andre anledninger, snakker om norske band fra 80-tallet, norske eventyr eller viktige hendelser, har jeg ofte følt at jeg ligger på et ganske lavt kunnskaps nivå. Men hvor mye kan man rekke i løpet av 9 år i et nytt land med en helt annen kultur og et helt annet språk? Man må lære språket og samtidig prøve å ta være på eget morsmål. Man må lære seg å være en del av samfunnet og samtidig delta i kurdiske arrangementer. Man er en kurdisk jente i en kurdisk familie, men må samtidig få norske venner. Man begynner på høyere utdanning med et svakere utdanningsgrunnlag. Og hele tiden må en håndtere de utfordringene som dukker opp i livet. Da kan man jo lure på om en straffer seg selv. Eller kanskje en forventer for mye av en selv?

Jeg vet ikke mye om landet jeg bor i, selv om jeg vil beskrive meg selv som et godt integrert individ i det norske samfunnet. Det å balansere mellom to helt ulike kulturer er ikke så lett som det ser ut. Jeg tror at jeg er den jeg er ved å være et deltakende individ i begge kulturene. Men kan man få både i pose og sekk? Kan jeg velge det beste fra både Norge og Kurdistan? Eller svever jeg på en rosa sky nå?

Kanskje stemmer teorien min om at : Engang flyktning alltid flyktning! For det å være flyktning handler om mer enn å være fysisk på flukt. Det handler om selvfølelsen og ulike identitetsspørsmål som man bærer med seg. Hva med mangelen på tilhørighet? Forestill deg at jeg forblir i Norge resten av mitt liv og mine oldebarn også stifter familie i Norge. De vil kunne fortelle om deres oldemor som en gang for lenge siden flyktet til Norge sammen med sin familie. De vil kunne fortelle at de egentlig er kurdere. Eller er dette bare en gjenspeiling av vårt sterke ønske om at vår kurdiske kultur skal leve videre i alle kommende generasjoner – til tross for at vi er i diaspora?

På den andre siden har vi ansvarsfølelsen og lojalitetsspørsmålet overfor det nye landet. Det samfunnet som tok oss imot når vi hadde behov et for trygghet. Man kan vel ikke bare snu ryggen til og glemme den delen av ens identitet som er tilknyttet det norske samfunnet. Jeg tror ikke at man noen gang kan glemme sin tilværelse og omgivelser i et nytt land selv om man reiser tilbake igjen til eget hjemland. Da lurer jeg på om mennesker som har flyktet på bakgrunn av forskjellige årsaker har to hjemmeland? Eller er vi kanskje uten “hjemmeland”?

Gjennom de tre månedene jeg har studert i Belgia har jeg oppdaget at jeg er mer norsk enn det jeg var klar over. I påskeferien var jeg tilbake i Norge. Når jeg passerte Skjetten-senteret med buss og gikk ved Skjetten fotballbane og så neg omkring, så tenkte og følte jeg “dette er hjemme”! Det gjør meg ikke mindre kurdisk av den grunn.

En kulturel hilsen fra vakere grønne Leuven! Avin

For det første så må jeg jo innrømme at jeg er blitt ganske stor. Det er vel snart på tide å erkjenne for seg selv at man kanskje så smått er blitt voksen. Jeg har alltid tenkt at voksenlivet, det kommer senere. Jeg er i allefall ikke skikkelig voksen før jeg er ferdig med å studere. Men når man begynner å nærme seg 28 år (snart 30!!) og har venner som er småbarnsforeldre og tenker mer på hvor slitsomt og bråkete det er på byen enn på fest og moro. Da er det vel kanskje på tide å innrømme at man kanskje er blitt voksen, litt i alle fall.

For ungdommer på vei mot voksenlivet er kanskje “hva skal jeg bli når jeg blir stor?” et spørsmål som fikk et økt fokus frem mot 15. april. Det jo da søkerfristen for høyere utdanning går ut. Valg av utdanning er kanskje et av de viktigste valgene man tar i forhold til sin egen fremtid. Det er kanskje ikke det artigste temaet å tenke på nå som sommeren straks er her. Det er tross alt enda en stund til folk får svar på om de har kommet inn på det studiet de ønsket eller ikke. Men det er et viktig spørsmål å stille seg på jevnlig basis. Jeg gjør det selv av og til, selv om jeg nå snart er ferdig med mastern og nok neppe kommer til å utdanne meg noe mer på en god stund etter det.

Mellom videregående og høyere utdanning tok jeg personlig et valg som ikke baserte seg på en form for forberedelse til voksenlivet. Det vil si, jeg valgte ikke utdannelse med bakgrunn i at jeg ville ha en god og trygg jobb å gå til etter studiene, og et studieløp som ledet mot en yrkestittel.  Jeg fant tidlig ut at jeg ikke ville bruke store deler av min ungdom på å forberede meg på voksenlivet. Jeg ønsket å studere noe jeg trivdes med der og da, først og fremst. Uten at man trenger å oppnå en yrkestittel eller vite nøyaktig hva en ønsker å jobbe med på forhånd. Selv om det selvsagt ikke er dumt å tenke igjennom mulighetene utdannelsen åpner for fremtiden.

Men det er mange undersøkelser, blant annet en undersøkelse Universitetet i Oslo gjennomfører med jevne mellomrom, Kandidatundersøkelsen, som vitner om at bare det å ha en høyere grad i seg selv er en positiv faktor for muligheten for å få en god jobb i voksenalderen.

Så tilbake til spørsmålet jeg stilte innledningsvis. Det er ikke nødvendigvis nødvendig å svare på hva man ønsker å bli når man blir stor med en gang. Hvis man vet det allerede i utgangspunktet, er jo det flott. Hvis ikke, så er mitt råd å følge hjernen og hjertet. Jeg råder ofte folk til å teste ut interessante fag og utdanninger som man brenner for og interesserer seg for. Man blir tidsnok ordentlig voksen og valg må en ta hele tiden. Det viktigste er at du trives med dem. For mistrives man med utdannelsen sin er det en mager trøst å vite at man vet hva man skal etter endt utdanning. Er utdannelsen kjedelig er det nemlig stor sjanse for at du synes jobben utdannelsen fører til er kjedelig også. Det mener nå jeg.

Og apropos valg, det er aldri for sent. Mamma satt seg bak skolebenken for et par år siden for å bygge på kompetansen sin og bli spesialpedagog. Og jeg? Jeg vil bli kommunikasjonsrådgiver. Men det fant jeg ikke ut før jeg var halvveis underveis i studiene mine.

Hilsen Thomas.

Jeg begynte å studere på Universitetet i Oslo i 2004, hvor jeg blant annet begynte å studere kinesisk. Det var under dette studiet at min interesse for Kina virkelig gjorde seg gjeldende. Min fascinasjon for Kina før jeg begynte å studere kinesisk var primært spirituell og åndelig. For meg stod Kina for Østens mystikk. En representasjon og manifestasjon av blant annet Buddhismen og fortidens store tenkere. Innsikten om at Kina for tiden er en sterkt voksende økonomisk makt kom krypende etter hvert som studiet om Kina også inkluderte Kinas historie og samfunn.

En femte del av verdensbefolkning befinner seg i Kina. Landets landareal i seg selv er enormt og strekker seg over en rekke meget forskjellige områder både topografisk, geografisk og klimatisk. Dette gir seg også utslag i befolkningen og dens levesett. I tillegg til Han kinesere, som er den etniske majoriteten, er det 55 andre minoritetsgrupperinger i Kina. Landskapet strekker seg fra de høyeste fjell i Tibet, store ørken områder i nordvest, enorme gressletter i indre Mongolia, tette skoger i de indre delene av Kina, nettverk av små elver i sør, jungel i sørvest og ris bassenger oppover fjellandskapet i sør. Å beskrive Kina som mangfoldig er bare begynnelsen.

Etter revolusjonen i 1949 og de sosialistiske eksperimentene reformerte Kina sin kommunistiske visjon i 1978 under ledelsen av Deng Xiaoping. Begrepet sosialistisk markedsøkonomi ble oppfunnet. Begrepet viser en påstand om at når kapitalistiske styresett kan ha aspekter av planøkonomi ved seg, kan et sosialistisk styresett som Kina ha trekk fra markedsmekanismene i seg. Fra øverste kinesiske hold ble det hevdet at planøkonomi er ikke en essensiell karakteristikk ved sosialisme og markedsøkonomi er ikke forbeholdt kapitalismen. Selv om den økonomiske blomstringen og gjenreisningen av Kina er formidabel og mangler helt sidestykke i moderne verdenshistorie er ikke det kinesiske samfunn helt uten problemer. Mye gjenstår og mye er fortsatt på eksperimentstadiet.

Dette er noe av grunnen til at jeg ønsker å studere kinesisk økonomi i Kina. Det er vanskelig å tenke seg en fremtid hvor ikke Kina kommer til å spille en betydelig rolle. Finanskrisen har vært et faktum en stund og den får de aller fleste av oss til å revurdere de rådende økonomiske modellene og måten de finansielle institusjonene våre har blitt drevet og hvordan vi hadde tenkt at de skulle fungere. Miljøutfordringene har også vært et faktum en god stund og de har ikke blitt mindre aktuell etter finanskrisen. Mange håper at de utfordringene vi møter nå får oss til å komme sammen og legge ned midlertidige småligheter og forenes under en felles fane til felles kamp og felles løsninger.

Under en forelesning Joseph Stiglitz hadde på Fudan tidligere i vår redegjorde han for et forlag til løsning hvor miljøutfordringene og fattigdomsbekjempelse var potensielle kilder til å kanalisere den økte etterspørselen etter tiltak som stimulerer den globale økonomien. Påstanden er at nasjonale stimuleringspakker ikke klarer å kalkulere inn nedgangen i global etterspørsel og vil dermed ikke bidra tilstrekkelig for å få verdensøkonomien ut av den globale resesjonen. Forslaget går ut på å utstede en global statsobligasjon til å finansiere miljøprosjekter lokalisert i fattige land for å stimulere verdensøkonomien tilstrekkelig. Problemet med miljø og fattigdom blir dermed løst i dag mens den finansielle byrden blir fordelt på fremtidige generasjoner. Alternativet er å være gnien nå og utsette seg selv og alle andre etter oss for en formidabel risiko for en potensiell miljøkatastrofe.

Hilsen Cuong:-)

En av de største utfordringene for meg her i Leuven har vært det å oppdage nye sider ved meg selv. Noe som egentlig kan være ganske positivt i seg selv, samtidig som det er veldig utfordrende emosjonelt. Jeg tror ikke at jeg er alene om det. I de samtalene jeg har hatt med mine erasmus-venner, så har jeg erfart at de også har oppdaget nye sider ved seg selv. De har også måttet konfrontere sine egne fordommer, slik som jeg har måttet.  Men for meg er det litt annerledes fordi jeg er fra Norge, men  jeg har ikke norsk utseende som innvandret til Norge. Så her skal jeg dele mitt inntrykk av mine første samtaler med ersamus-studenter og andre mennesker i Leuven.

På hver samling eller anledninger hvor jeg har møt nye mennesker starter de vanligvis med det aller vanligste spørsmålet:
- ”What’s your name?”

Og etter å ha sagt mitt navn gjentatte ganger går de videre til neste spørsmål:
- ”Where do you come from?”

“ I’m from Norway,” svarer jeg (som regel svakt og usikkert). Da pleier de å se på meg med overrasket blikk og venter en forklaring samtidig som de ofte rekker å si: ”But you don’t look like a Norwegian,” hvor jeg presiserer: ”But I’m originally from Kurdistan”. Etter dette fortsetter jeg med å forklare hvor Kurdistan er og fortelle om min kurdiske historie så godt jeg kan i løpet av den tiden jeg har til rådighet.

Dette har fått meg til å tenke at jeg ikke bare er kurder. Selv om jeg snakker flytende kurdisk, skriver på kurdisk, har en kurdisk familie, elsker kurdisk mat og drømmer om å reise tilbake til hjemlandet for å jobbe med utdanning for befolkningen der. Slike tanker har blitt dyrket i “oss” kurdere gjennom hele oppdragelsen.

Men så spør jeg meg selv:
-Er jeg bare kurder? Eller er jeg også litt norsk? Kan man være kurder-norsk? Hva er det som kan beskrive meg som en nordmann?

Det å bo i Norge, ha norsk statsborgerskap, spisse brunost, feire 17. mai, jobbe og studere i Norge, ha norske venner, like norsk landskap og spise svin. Er dette fasiten på å være norsk? For da er jeg en ekte nordmann!!

På bildet ser dere meg og mine internasjonale venner feire 21. mars (Newroz – kurdisk nyttår) på tradisjonelt vis med piknik i parken. Blant oss er det et mangfold av ulike nasjonaliteter: Polakker, engelskmenn, spanjoler, amerikanere, belgiere og men, den eneste kurder-nordmannen:-)

Kurdisk-norsk hilsen fra Avin

Jeg hadde eksamen i forrige uke. Hva får en student til å frivillig gjennomgå eksamensstresset flere ganger i halvåret, år etter år, gjennom hele studiet? Det er kanskje ikke så lett å svare på vegne av andre studenter, men jeg kan svare på vegne av meg selv.

For det første syns jeg det er spennende å studere i seg selv, og man ønsker jo gjerne vite hvilke resultater man oppnår, dessuten vil en jo gjerne ha bekreftelse på det arbeidet man legger ned i studiene. Jeg kunne ikke tenkt meg å bruke så mye tid på studiene og på det å lære, hvis jeg ikke i tillegg til at jeg lærte ting også fikk en bekreftelse på det jeg lærte og hvor godt jeg lærte meg det.

For det andre så er det en gylden anledning til å øve på å arbeide under press, noe man ikke nødvendigvis får så mye øving med ellers i studiet. Det er noe av faren ved å ha totalt ansvar over sin egen læring. Det er du selv som bestemmer om og når du skal lese, hva du leser, om du drar på forelesning eller ikke osv. Som student legger man opp sine egne dager, det er befriende. Studietiden er kanskje den frieste tiden du har som voksent menneske, med unntak av pensjonisttilværelsen. Da er det faktisk positivt at man mot slutten faktisk også får vist at man takler å jobbe under det presset som eksamenen faktisk er. Selv om det er frivillig.

Studietiden er kanskje den frieste tiden du har som voksent menneske, med unntak av pensjonisttilværelsen.

En annen ting er jo at det er spennende, faktisk. Jeg er såpass glad i studiene mine at selv eksamen blir spennende. I allefall hvis man får spennende eksamensoppgaver.

Jeg tok for eksempel emnet politisk journalistikk dette semesteret. Siden dette er det temaet jeg skriver masteroppgave om så syns jeg det er spesielt engasjerende. Eksamensoppgaven var å analysere fjernsynsmediets rolle i valgkampen og å drøfte Den europeiske menneskerettighetsdomstolens dom av Norge, i saken mellom TV Vest og staten Norge, angående politisk reklame. For alle som meg, som er interessert i politikk og journalistikk er dette en meget spennende oppgave.

Og selv om det er kjempestressende når man sitter midt i eksamensfasen er det spennende å få en oppgave som man virkelig må jobbe med, og som man lærer noe av å jobbe med.

Hilsen Thomas André

Jeg studerer pedagogikk hjemme i Norge, så jeg tar pedagogikkfag i Leuven også.

P0P25a: Education in relation to society and culture
P0P35a: Educational innovation and school improvement
P0P37a: Principles and models of lifelong learning and continuing education
P0P38a: Principles and models of teacher education
P0P64a: Motivatiepsychologie
P0R04a: Comparative and intercultural education

I tillegg til pedagogikk emnene tar jeg også Academic English for Master’s Students- dette anbefaler jeg sterkt for de som har planer om å dra på Erasmus. Dette er en god mulighet til å forbedre og bygge opp et sterkt engelsk fagspråk, både muntlig og skriftlig.

Studiepoeng beregningen i Belgia er annerledes. Emnene gir færre studiepoeng enn hjemme, det høyeste er 6. Defor må jeg ta flere emner i Belgia enn jeg måtte ha tatt hjemme, men sammenlignet med emnene jeg har tatt ved Universitetet i Oslo så er dette veldig små emner. Så det gjør ikke så mye at det er flere av de. Alt i alt er jegfornøyd med alle og trives godt med fagene jeg tar, selvom det noen ganger kjennes som om en god del er repetisjon.

En ting jeg var veldig redd for vær engelsk språket. Det er jo ikke bare bare å starte å studere på englsk og jeg har dessverre ikke hatt samme mulighet til å ha engelsk undervisning som andre elever på ungdomskolen og videregående skole i Norge, fordi jeg kom til Norge i en sen alder.. Men det gikk bedre enn jeg trodde på forhånd. Ved å tilbringe tid med andre studenter lærer man mye og det tar ikke så lang tid før man er så vant med engelsken at man blander engelsk med norsk når man snakker med familie og venner på skype!

Avin